Stillhet i stedet for fargerikdom – Min reise til japanskinspirert maleri

Fascinasjonen for japansk maleri

Det finnes kulturer der maleri alltid er et bilde av verden: detaljert, forklarende, nesten dokumentarisk. Og så finnes den japanske kunsten, som taler et helt annet språk. Den er mindre et bilde enn en stemning. Et kort øyeblikk som forsvinner inn i tåken – og nettopp derfor treffer så dypt.

Blekkmaleriet, Sumi-e (墨絵), er like fascinerende. Der bruker man ikke timer på å finpusse detaljer, men ett eneste penselstrøk avgjør alt. Resultatet kan ikke korrigeres, ikke retusjeres – og nettopp det gjør det så ærlig. Hvert strøk er endelig, men fullt av liv. En bambusgren i Sumi-e kan bestå av tre–fire linjer – og likevel gjenkjenner man den straks, ikke bare i form, men i kjerne.

Men japansk kunst er ikke bare reduksjon. En av mine store favoritter er Itō Jakuchū (伊藤 若冲, 1716–1800). Han var alt annet enn minimalist: en mester i farger, en maler med grenseløs fantasi. Hans dyre- og plantebilder eksploderer nærmest av liv – og likevel har de en klarhet som aldri virker kaotisk. Det som beveger meg mest hos Jakuchū, er hans evne til å skape harmoni selv i overfloden. Hvert eneste detalj har sin plass, ingenting er tilfeldig, og likevel puster alt.

For meg ligger selve essensen i japansk kunst i denne balansen: mellom fylde og stillhet, mellom strøk og tomrom, mellom detalj og atmosfære. Denne holdningen inspirerer meg – ikke fordi jeg vil «overtake» den, men fordi den gir meg et nytt blikk på mitt eget maleri.

Hvorfor en ny stil?

I mange år malte jeg dyreportretter. De var fulle av farger, fulle av energi, ofte med intense blikk og sterk følelsesmessig tilstedeværelse. Jeg elsket denne fasen – og likevel kjente jeg etter hvert at den ikke lenger uttrykte min indre sannhet.

Det var nesten som om jeg betraktet meg selv utenfra: mine dyr, kraftfulle på lerretet, og jeg, som følte meg stadig mindre ved siden av. Jo mer jeg utviklet meg, desto tydeligere ble det: Denne formen for maleri var en del av meg – men ikke den delen som nå ville komme til orde.

I dag føler jeg: Jeg vil ikke lenger male portretter. Ikke flere fastfrosne ansikter, ikke flere øyeblikk som stivner. I stedet lengter jeg etter bevegelse, etter landskap, etter natur i alle dens former. Etter tåke som flyter, blomster som visner, fjell som forsvinner i regnet.

Min gamle stil føles nå som et fargerikt kapittel i dagboken min – et vakkert kapittel, men et som er avsluttet. Likevel vil jeg ikke fornekte det. Jeg vil bygge en bro. Mine siste dyrebilder vil jeg tilpasse slik at de føles riktige for meg – mindre skarpe farger, mer ro, kanskje et slør av tåke, kanskje mer dempede bakgrunner. De skal være overgangsverk: små broer mellom fortidens energi og fremtidens stillhet.

Hva Japan gjorde med meg

Min reise til Japan var ikke et turistisk kryss-av-listen-besøk, men mer en stille undring – med Kyoto som midtpunkt. Jeg husker hvordan jeg gikk gjennom japanske hager: grusflater nøye raket, mosetuer som små landskap, dammer som speilet trær og himmel. Og selv om mange mennesker var rundt meg, lå en nesten ubeskrivelig stillhet over alt. Det var som om hvert steg, hver stemme ble slukt av roen i omgivelsene.

Denne opplevelsen satte dype spor i meg. I Kyoto forsto jeg at stillhet ikke avhenger av fravær av mennesker, men av en holdning. En japansk hage er aldri tom eller «ferdig» – den lever i balansen mellom orden og natur, mellom planlagt og tilfeldig. Og nettopp slik følte jeg det: som om selv mitt kaos i atelieret kunne finne sin plass i denne balansen.

Særlig sterkt inntrykk gjorde besøket i Tō-ji-pagoden. Der så jeg en utstilling av kunstneren Kazuhisa Kusaba, hvis keramikkmalerier fullstendig overveldet meg. Hans verk forener så mange motsetninger: De er detaljerte og likevel fulle av tomrom, moderne og samtidig dypt forankret i tradisjonen. Jeg sto lenge foran disse verkene og kjente at jeg lette etter noe lignende i mitt eget maleri: en bro mellom det som har vært, og det som ennå skal komme.

Også Kyotos templer og helligdommer viste meg hvor sterkt steder kan virke på oss. Hver helligdom var mer enn arkitektur – den var atmosfære. Lukten av tre og røkelse, gulvets myke knirking, raslingen av blader i hagene. Alt dette var som et maleri av lyder, lukter og stillhet.

Japan viste meg at kunst ikke trenger å være høylytt for å berøre dypt. Den kan hviske. Den kan la rommet stå åpent. Den kan, som en hage eller et tempel, bli et sted hvor man puster. Og det er nettopp dette jeg ønsker å søke – og finne – i mine bilder.

Min nye retning

Etter alle disse inntrykkene ble det klart: Jeg må forandre maleriet mitt. Ikke litt, ikke i små steg – men grunnleggende.

Tidligere sto dyrene i sentrum. Øynene deres, uttrykkene, tilstedeværelsen – det var mitt språk. I dag trekkes jeg mot naturen som helhet. Ikke lenger portrettet, men landskapet. Ikke individet, men samspillet. Tåken som brer seg. Gresset som svaier i vinden. Fjellene som forsvinner i disen. Blomster som lyser opp og igjen forsvinner. Alt naturen gir, får nå plass på mine lerreter.

Mindre farge, mer pust

Fargepaletten min forandrer seg like mye som motivene. Der sterke toner dominerte før, råder nå dempede farger. Tåkegått grå, brutt hvitt, mosegrønt, okkertoner, et stille pust av blått. Bare sjelden får sterkere aksenter vise seg – da bevisst, som et åndedrag som flammer opp og forsvinner igjen. Det er nesten som om jeg nå bruker farge mer som stemning, ikke lenger som hovedperson.

Sumi-e som lærer

Sumi-e-teknikken er som en stille lærer for meg. Jeg lærer å forstå blekket: dets skjørhet, dets eget liv, dets uforutsigbarhet. Ett strøk, et pust av vann – og bildet er avgjort. Denne holdningen vil jeg ta med inn i mitt eget maleri – ikke for å kopiere tradisjonen, men for å la den strømme inn som et minne. Kanskje som en linje, en tekstur, eller klarheten i et tomrom.

Min egen stil

For til slutt ønsker jeg ikke å male «europeisk Sumi-e». Jeg vil finne min egen vei. Jeg eksperimenterer med fargeforløp som minner om tåke, med bevegelige former som bare antyder dyr eller landskap, uten å beskrive dem. Noen ganger vil en tekst dukke opp i bildet – en poetisk setning, et spor av tanker. Og kanskje vil jeg også bruke kameleonfarger, som glitrer og skifter i lyset – som et lite spill med forgjengelighet.

Å våge noe nytt

Det viktigste for meg er: mot til å prøve noe nytt. Jeg vet ikke hvor veien fører. Jeg vet bare at den trekker meg. Kunst har alltid vært et sted hvor jeg får lov til å gå meg vill. I strøk, i overganger, i stillheten mellom to farger. Og det er nettopp denne villfarelsen jeg vil synliggjøre.

Kanskje vil noen verk mislykkes. Kanskje oppstår bilder som ikke fungerer i det hele tatt. Men også det hører med. For bare ved å eksperimentere kan jeg finne noe ekte. Og jeg vil ikke male en kopi av meg selv – jeg vil videre, forbli nysgjerrig, prøve nytt.

Kaos tillatt

Og for å være ærlig: Atelieret mitt er fortsatt kaotisk. Selv om bildene blir roligere, ligger bordet fortsatt fullt av malingsbokser, papirlapper og penselbunter. Men kanskje er det den vakreste innsikten: Roen ligger ikke utenfor, men i selve bildet. Alt rundt kan forbli uordnet.

Konklusjon – Et nytt åndedrag

Kasumi betyr «tåke» (霞). For meg er det ikke bare et navn, men en vei. Tåken er det som ligger imellom: ugrepet, ufast, men likevel til stede. Den skjuler og viser samtidig, gjør verden mer gåtefull.

Akkurat det ønsker jeg å uttrykke i kunsten min: Bilder som ikke roper høyt, men antyder stille. Bilder som gir plass til din egen tolkning, din egen stillhet.

Mine gamle dyreportretter vil jeg ikke skjule – de er en del av meg. Men nå begynner et nytt kapittel. Et kapittel der tåke, landskap, natur og blomster spiller hovedrollen. Et kapittel der jeg maler mindre, men sier mer.

Og hvis du lurer på hvor stille atelieret mitt egentlig er: vanligvis bare til jeg igjen hekter ermet fast i en pensel eller velter den gylne melken over en skisse. Men kanskje er det nettopp dette Wabi-Sabi handler om – skjønnheten i det ufullkomne, kaoset ved siden av stillheten. Og jeg tror det er der jeg føler meg hjemme.